"Evig eies kun det tapte" (Ibsen -Brand)

I år det det hundre år siden nasjonalskalden Henrik Ibsen døde. Vi i Polarflua har feiret det på vår måte. Et av hans mest berømte sitater vil "dessverre" stå som gjennomgangstema for den første av våre turer til Alta i 2006. Sjelden har disse ord passet bedre og sjelden har de vært til magrere trøst...

Historien begynner i Januar. 31/1 går fristen for å søke utenbygdskort i Altaelva ut. Ved fristens utløp hadde det kommet inn rundt 1600 søknader til ALI sitt kontor i Steinfossveien 1. Polarflua var godt representert i denne bunken. De fleste av oss leverte inn søknad for seg selv, i tillegg søkte noen på vegne av sine barn og brødre mens et par t.o.m søkte kort på navnet til bikkja! I kampen for å få kort i Alta er alt tillatt... Nåløyet er svært trangt og kun 80 heldige søkere får kort. I år var Jan Ole en av de heldige og gleden var stor da undertegnede fikk være med som kjentmann og guide. ( Kanskje fordi jeg har tilgang til båt og motor i Alta?) De andre heldige var Stig og Jimmy m.a.o. Polarflua Powerteam fra 2004 Bollo- Vinakorva. http://www.polarflua.com/Referater/alta_2004.htm

Første møte etter trekkinga gikk med til å binde fluer til turen og med bakgrunn i Geir sin suksess med "Den vanliga" fra 2004 fant vi ut at vi måtte binde noen av den og. Ellers gikk det i varianter med orange og sort, og når det datoen nærmet seg var flueskrinene fulle av Altafluer. Her skulle det fiskes....

10 og 11 juli.

Det viste seg mye fisk på brekket og Jan Ole som skulle gå først valgte å gå dit. Edgar vant loddtrekninga blant oss andre og han slo følge med Jan Ole. Jeg hadde et spøkelse å kvitte meg med fra året før. Et som hadde forfulgt meg hele vinteren. Hver gang jeg lukket øynene så jeg for meg kjempelaksen som kom opp som en nise og tok flua i et voldsomt plask for så å stille seg på bunnen i 20 min. uten å rikke seg. Kampen ble avgjort i laksens favør da den i et mektig utras oppstrøms slet fortommen som om det skulle være sytråd. Fra psykologien er det kjent at det eneste som hjelper mot sånne traumer er å oppsøke stedet igjen. Jeg var heldig og fikk sjansen "bare" ett år etter. Som tredjemann var det ikke tvil om hvor jeg skulle gå. Stig skulle vente og "se det litt an" før han bestemte seg. Han bestemte seg da vi pratet med en kjentmann som sa at det før Sankt Hans ble tatt mye fisk fra vestbredden (Nei, ikke i Gaza) under kraftlinja.

Gutta på brekket så flere store men det var vanskelig å fiske fra land og når deres tid var ute var de like fiskeløse. Undertegnede startet å fiske fra kraftlinja og nedover fra østbredden, men når min time var gått hadde jeg ikke kjent drag i flua. Traumene fra året før var imidlertid behandlet, spøkelset begravd, og jeg følte meg som en ny mann.

Stig stod for tur, og med 0.48 på fortommen skulle det ikke være noen fare for fortomsbrudd i følge han selv. Likevel var det det som skjedde da en Atomgrilse på et par kg. tok flua på første kastet. Stig stod betuttet igjen med snørestumpen i handa. Han ristet raskt skuffelsen av seg og et par minutter senere var han i gang igjen. Da han kom ned til kraftlinja fikk vi føling med en av storlaksene i Alta for første (men ikke siste) gang dette døgnet. Fisken satt bare på et par minutter, men det var nok til at vi så at det var det vi kom til Alta for, nemlig storlaks. "Det var en fest kun, -før natten den sorte; hun var en gjest kun, -og nu er hun borte" (Ibsen.-dikt) Uansett mager trøst for Stig.

De neste 6-7 timene under kraftlinja skulle utvikle seg til det reneste marerittet for vår del. Samtlige hadde storlaks på, men av en eller annen grunn ville den ikke ta skikkelig. Nærmest kom Jan Ola som skiftet til en knall oransje stor tube for å provosere fisken. Laksen tok umiddelbart og etter kort kamp gikk den i lufta, flirte til oss og forsvant..... "Evig eies kun det tapte", hvilke visdomsord...

Det skulle gå fra ille til verre. Langt om lenge fikk jeg en grilse på, og det så endelig ut til at folielaksen skulle berges. Jan Ole hadde imidlertid andre planer (kjøtt til middag?) og klarte på tredje forsøk å skremme den stakkars grilsen tilbake til Atlanterhavet igjen. (Hvem som helst hadde vel blitt redd om en villmann på 190 cm og 100kg + hadde kommet mot deg med ølånde og et vilt utrykk i øynene.) Neste gang den fisken kommer tilbake til Altaelva er den blitt storlaks og er blitt litt bedre rustet for sånne sjokkerende opplevelser. ..\Film\middagensomforsvant.wmv

Som guide og kjentmann måtte jeg ta et grep og foreslo å fiske brekket fra båt med meg som roer. Gutta tok i på den og først ute var Jan Ole. På fortommen satte han "Den vanliga", og allerede på tredje kastet gikk det på en skikkelig fisk. Jeg rakk akkurat å ro båten på land før krokholdet glapp. Vi rodde rett ut igjen og tro det eller ei, men på neste kast fikk han kontakt med selveste "kulpsjefen", storlaksen som var herre på strekket. To storlaks på på to påfølgende kast!! Ikke akkurat en dagligdags opplevelse. Vi rakk akkurat å komme oss på land denne gangen også da historien gjentok seg. Fisken slapp, men denne gangen var det ikke krokholdet som løsnet. Fletteløkka hadde blitt for svak og var røket rett av. Dette ble for mye å svelge for Jan Ole som lot Edgar overta. ..\Film\Kontaktmedkulpsjefen.wmv

Edgar var også preget av det som hadde skjedd og hadde fått lakseskjelven. Dette ga seg tydelig utslag i måten han kastet på, snøret hang seg opp, flua hang seg opp og kastene ble uvanlig korte. Likevel fikk han også en fantastisk opplevelse. To ganger så vi plogen i vannet bak flua og vi ventet bare på hugget. Det kom aldri, et eller annet gjorde at fiskene snudde uten å ta. Sannsynligvis var det et eller annet med flua som gjorde det. (Den var knaillhvit!!!) Hvem vet hva som rører seg i en laksehjerne?

Fortsatt var det fisk som viste seg og en av dem hadde det ikke blitt fisket på. Stig rodde meg over elva, slapp meg av, rodde tilbake og la båten godt ovenfor der de andre satt og ventet på tur. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg med konsekvenser for meg. Alternativet var at han hadde ventet på vestsida med båten til jeg var ferdig med å fiske.  Denne tanken streifet iallefall ikke meg da jeg startet min ferd med speykast nedover mot brekk kanten. I enden av fortommen satt "Den vanliga"

Halvveis nede skjer det jeg har drømt om hele vinteren og som vil meg nye spøkelser å jage til neste år. Jeg ser plogen av en storlaks som i stor fart kommer sideveis for å ta flua, jeg kjenner at den tar, slipper løkka og roper YES!! Fisken svarer med å stå i ro et øyeblikk liksom for å vurdere situasjonen. Deretter går den rett i lufta og fyker utfor brekkanten mens snella roterer frenetisk. Heldigvis har jeg mye backing, men har ikke annet valg enn å sette etter fisken nedover. Tilslutt kommer jeg til det punktet jeg må gjøre et valg, med 20 m. backing igjen må jeg enten stoppe eller hoppe på elva. Jeg velger det siste for denne fisken ville jeg ha. I mellomtiden har Jan Ole karret seg oppover elva etter båten, men når han kommer fram til meg har jeg ikke bruk for båt lenger. Jeg har kommet meg over elva og er klar til å ta opp kampen for alvor. Etter en stund kjenner jeg at det bare en tyngden av 250 m backing, 30 m skyteline og 12 meter klump som forårsaker press på stanga. "Evig eies kun det tapte" kjentes i denne stunden som en meningssløs floskel skrevet til trøst for desillusjonerte, forsmådde elskere eller ektemenn. http://www.polarflua.com/Film/GameSetMatch.

Jeg, Jan Ole og Edgar var helt tappet etter disse påkjenningene og gikk og la oss. Stig prøvde litt til, men uten å kjenne noe. Tilsutt køyet han også. Vi hadde tross alt en døgn til i Alta.

11 og 12 juli.

Starten ble likevel ikke så verst. Jan Ole rakk bare å ta ta 3-4 kast helt på øverenden av sonen før han hadde fisk på. Den slapp selvfølgelig den også.. Han trøstet seg med at det mest sannsynligvis var en grilse, mens jeg mente at det ihvertfall var en mellomlaks.

Fire timer senere åt vi middag bestående av elgkjøtt, egg, bacon og brød. Grilsene som vi skulle ause på land hadde uteblitt denne dagen også, faktisk hadde vi ikke kjent en eneste fisk siden 18.05 og Jan Ole fikk ønsket sitt om kjøttmiddag oppfylt.  Til middag fikk vi besøk av ei trivelig dame fra Alta (Bente) som Stig kjente fra før. Av en eller annen grunn hadde hun invitert oss oppover for å fiske sammen med henne i august. (Hmmm)  Noe vi selvfølgelig takket ja til og så fram med glede til. Denne gangen kom hun som en reddende engel med splinter til motoren. En eller annen hadde kjørt båten  på grunn med påfølgende motorhavari tidligere på kvelden.... Etter midddagen gikk jeg og Edgar og la oss, Jan Ole og Stig skulle fiske noen timer.

Da jeg stod opp igjen sånn i ett tida på natta, var Edgar kjørt og Jan Ole og Stig i ferd med å gi opp og køye de også. Det betydde at jeg fikk noen timer i elva for meg selv. I løpet av disse timene tok en større fisk "løkka" to ganger, jeg mistet en grilse i det jeg skulle lande den, men ellers var det helt livløst i andre enden av snøret. Det hjalp ikke at det kom opp store flak med grilse, de hoppet over hele elva, over snøret og. t.o.m nesten i båten mens jeg krysset elva. I ren desperasjon prøvde jeg alt av både fluer og teknikker, men ingenting hjalp.... Det var en frustrert herremann som vekket de andre kl. 06. med at det var deres tur noen timer nå.

Stig og Jan Ole sin siste økt kan kort oppsummeres slik: Fisk i store mengder på tur opp elva, men ingen rørte fluene som ble servert, og da jeg våknet igjen etter en kort lur i 11 tida var en harr på 1 kg. det eneste som var blitt tatt på land. Jeg fikk noen siste kast og på ett av dem tok en grilse flua. I stedet for å slippe løkka, knep jeg alt jeg kunne og det gikk med den som med resten av fisken på turen. Den slapp den også... Trøsten vår var at vi hadde enda en sjanse i Alta dette året, takket være den lyshårede ungjenta Bente som av en eller annen grunn hadde forbarmet seg over oss. Det får imidlertid bli en annen historie og det ble det da også....

"Også gull kan kjøpes for dyrt" ( Ibsen - En folkefiende) I vårt tilfelle betød det 4800.- i fiskekort for to døgn, hvorav det ene døgnet må sies å være på en heller dårlig plass. Regner man kun penger blir den ene harren på 1 kg. svindyr. Om opplevelser og minner for livet er med i denne prisen blir regnestykket et helt annet. Det vet de fleste sportsfiskere. Slike ting kan som kjent ikke måles i penger.

Om noen sier til meg at døgn på Ellilaholmen- Patomella er et kremdøgn, så vil jeg si at vedkommende farer med "Dikt og forbannet løgn"  (Ibsen -Peer Gynt) Slik det var der nede i år hadde laksen ingen standplasser, den gikk bare forbi uten å stoppe. Samtidig er dette en del av gamet og til neste år kan forholdene der være helt annerledes. Uansett vet vi at vi når januar kommer og fristen for å søke utenbygdskort i Alta nærmer seg slutten vil navnene til oss fire som var med på denne turen ligge i bunken sammen med rundt 1500 andre håpefulle søkere, både mennesker og dyr. For hvilke andre steder i Norge har du mulighet til å komme i nærkontakt med så mange storlaks som vi gjorde i disse uforglemmelige dagene i juli 2006?